Glassklar halting

Søt og bekymret, men tapper og snill hele tiden!

På fredag ringte eieren til hunden, Victor, som vi er godt kjent med. Han har et bedårende og forsiktig vesen når han er hos oss.
Da eieren fortalte at victor hadde haltet noen dager på venstre frambein og at neglen kanskje var sprukket, så var det på tide med et nytt besøk til oss for hunden hennes.

Eier var sikker på at hunden haltet på venstre frambein og at han haltet mest på hardt underlag.
Vi kunne ikke umiddelbart finne noen neglsprekk, så begge forbeina ble undersøkt grundig, både bein, ledd, muskler og tredeputer ble undersøkt. Til slutt fant vi en liten klump mellom tærene på venstre bein som luktet en blanding av kvae og tyggegummi, kanskje det var den som gjorde at hunden haltet? Vi klippet og vasket og sendte eier ut. Hunden haltet ikke nå, gjorde den vel?
Å joda, hunden haltet så snart den kom ut på grusen! Men var det virkelig venstre framfot den haltet på??? Nei, etter gjentatte inspeksjoner av hunden i skritt og trav var veterinæren sikker; det måtte være høyre frambein.

Et lite "lokk" er fjernet av den harde sålen på den
ene tredeputen

Opp på bordet igjen, men var det mer å finne, begge bein var jo undersøkt grundig allerede!
Ny runde med undersøkelse avdekket en liten prikk som var litt mørkere på den ene tredeputen på høyre frambein. Spesielt vondt gjorde det ikke, men dette var det eneste som skilte seg litt ut. Frem med forstørrelse, lys og små redskaper. En skarp nålespiss ga en følelse av at det var "noe" der som ikke var vanlig vev og som ikke skulle være i tredeputen. Victor var forbausende uanfektet av håndteringen, men skulle vi komme videre måtte vi lage en større åpning og se hva det var som skjulte seg under den lille flekken. Derfor fikk Victor en lett bedøvelse i tilegg til lokalbedøvelse i tredeputen. Det ble skåret vekk et lite lokk av tredeputen og selve flekken under ble utvidet litt for at vi skulle få tak med redskapene.



Glassbiten; liten men svært skarp



Veterinæren fikk etter forsiktig lirking sakte frem en liten glassbit. Den var slett ikke stor og lå godt begravet i den harde huden på tredeputen. Victor kjente den trolig bare hver gang labben fikk kontakt med noe hardt, slik det er på grusen. Etter at biten var ute ble "gropen" undersøkt grundig slik at det ikke skulle ligge mer glass igjen. såret var så lite så det var ikke nødvendig å sy, men salve og potesokk måtte til slik at såret fikk ro noen dager.